Freia

munch maler for freia

I begynnelsen av 1920-årene var Freia en svært fremgangsrik og moderne bedrift. Johan Throne Holst besluttet å introdusere kunst i fabrikken for å skape enda bedre trivsel blant sine ansatte. Georg Dedichen, bestyrer for Freias forsøkslaboratorium, innledet derfor i januar 1921 forhandlinger med sin barndomsvenn Edvard Munch. I november samme år leverte Munch skisser på utsmykkingen av to spisesaler – han foreslo tolv malerier i kvinnenes spisesal og en serie på seks malerier i mennenes spisesal. Det var kun de første maleriene som ble valgt, og maleriene skulle stå ferdig til Freias 25-årsjubileum i 1923.

Freia

munch kaster penslene

Johan Throne Holst ønsket at Freia skulle utsmykkes av kunstneren som var ansett som den beste og mest nyskapende i landet, og det var Edvard Munch. Throne Holst var også strålende fornøyd med resultatet som ble montert i januar 1923. Arbeiderne derimot, var ikke like fornøyde. At den ekspresjonistiske kunstneren hadde malt mennesker uten ansiktstrekk synes de for så vidt var greit, men hus uten dører og piper kunne de rett og slett ikke leve med. For husfredens skyld, måtte derfor Throne Holst be Munch komme tilbake til Freia-fabrikken for å male dører og piper på husene. Munch sa seg villig til å gjøre endringene på én betingelse – hver dag skulle det stå en bil og vente på ham utenfor fabrikken når arbeidsdagen var over. En dag stod det til hans forferdelse ingen bil og ventet på han. Da løp Munch opp til Throne Holst i sinne, kastet penslene på skrivebordet hans og sa ”resten kan de ødelegge selv!”. Dette er altså grunnen at det fortsatt er mangler på noen av husene i maleriene.

Freia

mottagelse

Selv om arbeiderene var skeptiske, var samtidens media i ekstase over maleriene til Munch. I august 2015, ble Freiasalen fredet av riksantikvaren, og Munch sine bilder ble fremhevet for å ha særdeles høy kunsthistorisk verdi.

Den store spisesal i Freias Chocoladefabrik, som allerede för var venlig og vakker, et straalende eksempel, har faat en ny glans, en sjelden festlighet, den er blit en enestaaende seværdighet blant alle fabriklokaler i verden. Dette er ikke for meget sagt, for denne sal er blit dekorert av Edvard Munch. (Morgenbladet 16.januar 1923)

Ja! det lyder næsten utrolig, med det er ikke desto mindre et fyldbyrdet faktum. Munch har virkelig dekorert en spisesal hvor daglig opimot tusen arbeidere i ro og velvære kan nyte hans inspirerende kunst. (Pola Gauguin i Tidens Tegn 10.januar 1923)

Freia Freia

freiasalen

Freiasalen ble bygget i 1934, med plass til 700 personer er dette en storstue til både hverdag- og fest. Johan Throne Holst ønsket en felles spisesal for alle ansatte, kvinner og menn, funksjonærer og arbeidere. Og i den nye storsalen fikk Munch sine malerier virkelig komme til sin rett. Freiasalen ble en sensasjon fra største stund, og alle de store Oslo-avisene publiserte billedreportasjer full av begeistring. Salen var større enn Universitets Aula og ga Munch maleriene en «verdig ramme». Her ble det holdt foredrag og konserter, og Freiasalen fikk kallenavnet «Østkantens Aula». Så mange som 10.000 besøkende var innom i løpet av de tre første ukene etter at Freiasalen sto ferdig.

Arkitekten bak salen var Ole Sverre. Vegger med de innfelte Munch-maleriene, panel med askegrå bjerkefinér og ultramoderne valsede aluminiums-skinner «som på avstand så ut som sølv», var alle med på å gi salen et særegent preg. Glassdørene ut mot parken og overlysvinduene var tegnet med Munch sine maleriene i mente. Det ble en sensasjon.

Edvard Munch var selv med å besiktige den nye spisesalen og uttalte sin ubetingede tilfredshet med de gunstige forhold som var skapt for hans kunst (Aftenposten 20. august 1934). En utdatert nedtegnelse, i et brevutkast skrevet av Edvard Munch bekrefter dette ytterligere:

Freiadekorationerne er nu kommet ind i en stor spisesal i første etage og de virker her godt. Funktionærene og alle på Freia er begeistret for dem. Og de smaa chocoladepiger, der spiser der, forstår billedeerne mer og mer. Det er Livsfrisen overført på et annet milieu. Det er fiskerlivet i en kystby uten badegjæster. (Wold 1972)

Freia